For oss voksne og single er vel nettet blitt vår arena for å möte noen som vi håper kan väre den store kjärligheten. Tiden hvor en lot blikket sveipe over festlokalet om det var noen en fikk spesiell blikkkontakt med er over. Nå blar vi i fotoalbum og håper at et at de stive ansiktene på bildene skal gi oss samme fölelse. Den gangen hvor blikket förte til spörsmålet om jeg ville danse, er nå erstattet av en pm, eller et gult eller rödt hjerte på profilen min.
Om inntrykket mitt ikke var riktig ble spörsmålet höflig avslått med et nei takk til dansen, idag lar vi väre å svare på henvendelsene eller vi klistrer inn et höflig avslag som ligger som standard ved et enkelt trykk på museknappen.
Dansen var også viktig, ble du tråkket på föttene eller slengt rundt som du skulle värt på tivoli og kjört zykontwisten, så ville skepsisen dukke litt opp. Men var personen spennende nok så holdt du ut en dans til eller fler - bare for å få vite mer om denne personen eller komme til det punktet hvor en kunne sette seg ved bordet og la den heseblesende dansen bli erstattet av å snakke med hverandre.
Her blir det omvendt på nettet, det er ingen mulighet til å danse, kun snakke. Og flyter ikke samtalen etter noen meldinger så holder det ikke med et tiltalende bilde som erstatning for dansen. For det er ingen mimikk eller bevegelser på bildet som kan gi meg inntrykket av om det er famlende sjenanse som kan väre en årsak til de mindre heldige meldingene og det brukes ikke mer tid på og finne det ut heller.
For i motsetning til festlokalet hvor det bare var noen som kunne skape en nysjerrighet, har du på nettet hundrevis av bilder og velge i mellom. Det er bare og plukke ut de som virker sjarmerende og taste i vei.
Men til gjengjeld faller interessen desto fortere. Om det ikke var noen som virket spennende den ene lördagskvelden, så var det alltid håp for at det ville väre noen andre der neste lördagsdans.
På nettet har du gått igjennom hele spekteret på en lördagskveld. Du plukker de som du finner på överste hylle först, funker ikke det så må du begynne å lete i annensorteringen og hvor interessant er det.
Håpet faller litt og troen på at den rette finnes får seg et kraftig skudd om baugen.
Men så skjer det plutselig noe. Jeg leter ikke, men blir funnet. Selv om mannen på bildet er helt stiv, finner du allikevel bevegelse i öynene, ordene som er skrevet er akkuratt den perfekte innledningen du har ventet på. Gamle romantiske forestillinger om prinsen på den hvite hesten smyger seg inn igjen. Ventingen til neste lördagsdans er erstattet med " du har uleste meldinger ". Du föler spenningen med dette som om du gledet deg til å finne han lördagen etter i festlokalet.
Så det som var kjärlighet ved förste blikk - er det mulig at det er erstattet ved förste tastetrykk?
Ja det tror jeg - om jeg bare beholder samme utgangspunkt som i ungdommens tid og aksepterer at prinsen ikke lenger kommer inn på en hvit hest og löfter meg opp i salen og rir inn i evighten.
Han taster seg frem til hjertet mitt först og så forhåpentligvis vil möte vårt resultere i siste dansen kinn mot kinn.
søndag 4. desember 2011
Kjärlighet ved förste tastetrykk?
Lagt inn av Lille Rosin - litt om meg kl. 08:54 2 kommentarer
Etiketter: Åpen kategori
Abonner på:
Innlegg (Atom)