Telegraf og skredderverksted

Sommeren 2003 kjöpte jeg et hus i Sverige. Dette huset har hatt mye innhold. Kona drev telefonsentralen for området her inntil teknologien gjorde sitt til at dette var overflödig. Når jeg var på visning förste gang var husets innhold slik det var når disse to menneskene bodde her. Det mest verdifulle var nok tatt bort på grunn av at det stod tomt, men dette var nok godt gjemt i skaper og skuffer fra för av. Det var som om de kunne hjem hvert öyeblikk. En av tingene som befant seg der i original tilstand var et skiltet fra denne tiden. Og dobbelt heldig som jeg var arbeidet min mor på denne tiden i en grafisk bedrift og jeg fikk låne originalen. Den er en tro kopi. Min mors bedrift bestillte også en ekstra farge til emaljelakken slik at de fikk identisk blåfarge. Om du leser nöye på skiltet, bör vi vel ikke klage over dagens arbeidstider?
Jeg kan også nevne at jeg aner ikke hvor mange meter telefonledning som befant seg på veggene rundt om i huset. De var i alle rom, til og med toalettet. Et par etter jeg kjöpte huset tok mine foreldre over dette. Huset er renovert fra topp til tå og de flyttet hit sommeren 2006.



Så hva gjorde mannen i huset? Jo han var skredder og hadde sitt eget skredderverksted her. I tillegg til dette drev han også kiosk. Huset er kjent over hele bygden og nesten samme hvem vi snakker med på stedet har en historie og fortelle om huset og denne skredderen.


Han var dyktig i faget sitt, men i sin siste periode var han nok også like dyktig på laddevinen. Det er blitt fortalt om mange som bestilte nye skjorter og bukser til jul som måtte trekke i gammel stas istedet for den nye som var bestilt. Det var ikke alltid han rakk og bli ferdig selv om bestillingene hadde värt ute i god tid.

Det som var skredderrommet var ved visningen av huset fortsatt slik han hadde etterlatt seg det. Nå var det nok noen år siden han hadde värt aktiv for ettersom jeg forstod bodde han alene til han var 86 år gammel. Men det var utrolig morsomt å se alle de gamle strykjernene, symaskiner og diverse ting som stod rundt om i hyllene. Selvsagt forstår jeg at dette var av stor verdi for hans arvinger. Men spurte pent om at istedet for å kaste det de ikke ville ha kunne stå igjen. Og slik ble avtalen. Når jeg overtok huset som skulle väre et feriested behövde jeg ikke å ta meg noen ting. Og best av alt: alle knappene var igjen på skredderrommet.

Og her ser du lokket på en av eskene. Det er datert 9. januar 1953 og portoen var 50 öre.

Som jeg nevnte tidligere i innlegget var mannen glad i det sterke. Det var i tomflasker i alle kroker og kriker, i hvert et skap og rundt hvert eneste hjörne. Men det jeg helst vil glemme er at vi fant gebisset hans i en kommodeskoff. Beklagelig nok kunne jeg ikke la väre å ha humor på det her. For det var enkelte ting som arvingene hadde glemt og pakke ned. Blant disse gjenstandene la jeg gebisset.