Vi har mistet vår kjære Hermine i helgen

Lille "store" tæsja vår gikk fra oss på lørdag kveld. Hun oppnåde en anselig alder på ca 22 år men allikevel er det vondt å vite at hun ikke er blant oss lenger. Dette bildet er ifra tidlig juni 2007 hvor vi var på besøk hos veterinæren. En lei hoste er årsaken. Men alt var i sin skjønneste orden og hun ble kalt "damen med jernhelsen".

I sommer har hun ikke vært frisk. Fra å være en liten trultemor gikk hun til å bli en mager gammel dame. Hun ville verken ha vått eller tørt samme hva vi fristet med. Dette er på fredag kveld og det eneste hun orket var å ligge. Ville ikke lukte på tunfisken eller kattemelken jeg hadde kjøpt. I ren desperasjon vætet jeg en klut med vann og tørket henne rundt munnen bare for å forsøke å få i henne noe.

Historien om Hermine er litt spesiell. Jeg har alltid hatt katt og katter. Og her på stedet er det nok av disse med litt frynsete skjebne. Når vi flyttet hit hadde vi med oss Papou og idag har vi seks. Men en sommerkveld i 2006 ringte vår nabo på døren og spurte om å få låne katteburet vårt. Ettersom de har hund ble jeg overrasket over at de nå skulle anskaffe seg katt i tillegg. Men saken var at hans gamle far på 90 år var kommet på gamlehjemmet og kunne derfor ikke ha med seg sin firbente venn gjennom 19 år. Så en gardbruker hadde tilbydt seg å skyte katten dersom de kom med den.

Om de skulle låne buret for å reise til dyrlegen hadde jeg ikke reagert, men dette er for meg helt uakseptabelt å gjøre med en livslang venn. Så jeg ga klar beskjed om at buret kunne de låne men katten skulle sitte i ved tilbakelevering.

Vi avtalte derfor dagen etter. Vi var veldig spente og så får oss en slank, sped sak i sin beste alder.

Overraskelsen ble derfor stor når vi åpnet døren og så en liten tykk klump istedet. Skikkelig massiv attack - og tung som bly. Kort og stutt. Fra første minutt regjerte hun. Vi hadde nå fra før to katter. Vår norske medbragte og Pondus. Jeg trodde en katt på 19 år ville være treg, men nei her var reaksjonsevnen inntakt og labben var kjapp dersom noen av de andre kom for nærme. Så hun slo seg ned i sofaen fra første stund. Og mens vi ventet på det nye familiemedlemmet så vi på en av Harry Potter filmene. Og det var jo uten tvil om at den aldrende damen var sær - så fra å hete bare pus ble det Hermine uten Grang.

Men altså lørdag kveld - litt over 3 år hun flyttet til oss var det slutt. Vi var borte hele lørdagen og kom ikke hjem før ved 21.00 tiden.

Jeg var så i tvil om vi skulle reise bort, men det var ingen ting vi kunne gjøre allikevel.

Da hadde hun stablet seg ned fra annen etasje og ventet på oss. Akkuratt som om hun ikke kunne reise noe sted før vi var kommet. Hun lå midt på kjøkkengulvet og malte med engang vi tok på henne. I et pledd i sofaen 10 minutter senere var det over. Så i et stort badehåndkle hadde vi henne på fanget i en time. Jeg fikk meg ikke til å tro at hun var borte, for hun så ut som hun sov bare. Tårene rant i strie strømmer både hos meg og hos åtteåringen. Mine har nå rent siden det og særlig nå som jeg blogger

Ettersom det var sent på kvelden var en begravelse uaktuell. Hun fikk derfor være i håndkleet og natten over alene på et rom i esken. Åtteåringen skrev en lapp med hilsen ifra oss begge som hun har fått mellom forpotene sine.

Så søndag formiddag tok vi den aller siste hilsen og nå ligger hun under noen busker på tomten.
Jeg er iallefall glad for den tiden jeg fikk med henne og håper hun også har kost seg de siste årene hos oss.